Dette er en sorfull bok for meg å lese. Det gjør vondt å lese om hvordan Mattias blir narret, hvordan familien sørger, hvordan Kolgrim mistenkes (selv om mistankene ikke var grunnløse), hvordan Mattias får lide senere, hans troskyldighet og vennskapet med Kaleb.

Det gjør virkelig vondt i hjertet å lese om Gabriella, hvordan hun blir vraket og hennes smerte senere. Liv har jo en stor forståelse for hennes sinnstemning etter å ha opplevd noe av det samme, og jeg blir riktig hissig på Kaleb tidvis.

Det er mye sorg og smerte i denne boken. Det er som om boken vil fortelle med nøyaktighet hvordan det er å leve med den onde arven. Alt som skjer virker som det skjer for å bevise hvor forferdelig arven er. Turen til Isfolkets dal, Kolgrim som dreper Tarjej og selv dør av å falle ned et stup, Gabriella som føder et rammet barn for tidlig og Liv og Ares beslutning å ikke forsøke å gjenopplive den lille jenta.. Alt dette viser med tydelighet hvor forferdelig arven er, og hvilken belastning den er på familiene når Liv og Are tar en slik beslutning.

Boken er delt inn i fler deler på en litt uvant måte vi ikke ser mye av fremover, og er på en måte veldig… jeg vil ikke si inneholdsløs, for det er den ikke. Den er ikke direkte intetsigende heller men.. det er noe med den som gjør det vanskelig for meg å oppsummere den. Er det for lite av alle delene? For lite detaljer? For få handlinger strukket ut? Jeg kan ikke riktig sette fingeren på det, men det er noe som gjør det vanskelig å oppsummere denne boken detaljert. Noe er vel at jeg ikke vil avsløre alt for mye, tror jeg nok.

Uansett gråter jeg i denne boken. Virkelig gråter. Jeg synes så utrolig synd på alle, på Kolgrim også tross hans ondskapsfulle person. Mest er nok dette fordi jeg tross alt vet hva som kommer lenger frem, og er tildels farget av dette, men jeg husker jeg syntes synd på han alt første gang jeg leste boken. Men mest synes jeg synd på Yrja og Mattias.