Hver eneste gjennomlesning tidligere har stått for meg som et pliktløp. Jeg har ikke syntes boken var spennende eller særlig intressant fordi det ikke var noen rammede eller utvalgte med, og ingen magi i det hele tatt. Snakker om å være forutintatt og kravstor egentlig? Jeg bestemte meg nå derfor, siden jeg både leser gjennom serien atter en gang men også «synser» om den på bloggen min, for å forsøke å lese denne boke for sin egen del og se den for det den faktisk er: En bok med en egen istorie.

Jeg begynner bli ganske oppgitt over alt intrige og historisk fakta som Margit skryter med i denne boken. Støtt og stadig kommer det mer og mer fakta om intriger og sladder, og jeg er i grunnen ganske lei. Vi har faktisk historiebøker som forteller om dette allerede, og garantert noen dussin nettsider, vi behøver ikke få dette her også vel?
Unødvendig fyllmasse. Jeg skummer som vanlig fort forbi og innser at det nok er mye dette her som har fått meg til å mene denne boken er innholdsløs og kjedelig. For det er den faktisk ikke!

I motsetning til tidligere bøker hopper vi veldig lite rundt. Et par avbrekk der vi brått forlater Tancered og får se Alexander og Cecilie i stedet, men geografisk holder disse få hoppene seg innenfor Danmark. Vi får møte Cecilie og Alexanders sønn, hvordan han sendes i eksil (mer eller mindre) for å unngå at han må følge prinsessen på deres «seiersparade», hvordan han havner midt i et mysterium med et spøkelsesslott og en heks som ikke lever lenger, mystisk forvrengt ritt, en forsvunnet pike av god stand og en enkel tjenestepike han faller pladask for.. som ikke er så enkel likevel. Vi møter mord og snuskerier i massevis, og vet dere? Jeg er overrasket. At jeg ikke har sett dette før?

Selve detektivhistorien er ganske middelmådig, men den er da spennende nok egentlig. Vi har mord og løgner, intriger og hevntørst. Og tross fraværet av magi og rammede/utvalgte synes jeg faktisk boken er riktig fin! frem til nå synes jeg i grunnen det har vært litt for lett for de som får hverandre. Man sloss litt med invendige demoner og slikt, men i grunnen er man ganske klar over at man vil ha hverandre. Noen ytterst få tilfeller der det ikke er åpenbart fra første begynnelse (Yrja og Tarald, Cecilie og Alexander) at man er ment for hverandre, men utover det? «ja vi elsker hverandre meeeen…».

Ikke her. Umiddelbar attraksjon. Og så en umoden idiot som kløner det til så han mister sin utkårede. Noen år går uten at de engang har kontakt med hverandre før de bokstavlig talt ramler over hverandre. Og SÅ er vi inne på kjent spor igjen. «joda, jeg elsker deg, men jeg kan ikke gifte meg med deg!» blabla. Litt kjedelig i lengden, og tro meg dere vil få mer av dette i fremtiden.

Jeg liker Jessica så godt. Hun er ikke en av mine absolutte favoritter, litt for selvutslettende og anonym egentlig, og strengt tatt faktisk en stor sutrekopp som utsletter seg selv, men likevel liker jeg henne. Det er noe ved henne som minner meg litt om meg selv da jeg var yngre.

Selve historien med utpressingen synes jeg bare er motbydelig. Brått går denne Hans bort fra å være til viss del lojal til å bli en snusk av dimmensjoner. Og at Tancered ikke har mer tillit til sin familie til å spørre dem rett ut? Jeg trodde begge barna ble oppdratt med kjærlighet og samhold? Hva er det jeg har gått glipp av? Og Stella? Ikke putt en femmer på meg, den merra fikk som hun fortjente. Snakk om å være skrudd. Og forkjølelsespraten til Tancered er så pinlig at jeg virkelig skammer meg. Fullstendig unødvendig. Kanskje en setning der man skriver «Molly (men han var så tett så det hørtes ut som Bolly)» og så har vi faktisk forstått han ikke kan si n og m.

Når man siler bort den overveldende historiske trøtthetene sitter vi igjen med en ikke så impinerende mengde bok egentlig, men det skjer mye i boken likevel. Det er et tidshopp men det er ikke på svært lang tid, og brått på slutten får vi møte Mikael! Jeg gleder meg til den boken som er om han, for det er en gripende bok, og man får et lite forsmak av det her. «Jeg trodde jeg var helt alene!»Åååhh…

Innimellom kommer fortsatt Margits egne tanker forkledd i moralprekner eller refleksjoner. Det finnes også en del saker som legges in kun for å demonstrere andres følelser og reaksjoner. Et eksempel er når prinsessen kommer hjem og anser at NÅ kan Cecilie og Tancered angre som ikke lot han bli med. Hva? Vent.. hva?? Når ble akkurat Tancered så viktig at han er i prinsessens tanker når hun kommer hjem og står opp til halsen i intriger fra Dina?? Dette er typisk noe som er skrevet bare for å demonstrere at Jessica så menn ikke er ferdig med Tancered så man kan beskrive hennes hugg i hjertet og varme følelser. Tull og unødvendig! Du kan bedre, Margit!

Likevel rykker denne boken en del opp i min mentale liste. Boken er overraskende mye bedre enn jeg alltid har tenkt.