Denne boken møter vi Villemo ordentlig for første gang. Desverre er hun ikke en av mine største favoritter i serien, men man kommer ikke unna at hun er svært fargerik. Det irriterer meg at Margit fortsetter å belære oss om historie og slikt overalt, selv om det kan være tildels nødvendig i akkurat denne boken; Villemo fanges inn i et opprør mot danske adelen i boken og akkurat her er det på sin plass med bittelitt bakgrunnshistorie til det hele. Men fakta er at Margit elsker å fortelle om kongehus, adel og slikt så innen nå er man ganske lei av det egentlig og det blir atter ett irritasjonsmoment.

Og Villemo selv? En bortskjemt og tankeløs snørrunge som flagrer overalt og ikke gjør noe annet enn å skape hodebry og sorg. Enn så lenge bare en eneste stor plage. Finner på ting, overdriver, går til ytterligheter for sin kjærlighet til en slamp. Takk og lov at jeg vet hvordan akkurat det går i de neste bøkene. Jeg tåler faktisk ikke Villemo spesielt i denne boken, og værre skal det bli i neste, men positiv overraskelse er hennes omtanke til de uheldig stilte på Tobrønn.

Det som slår meg er at Margit forsøker å fortelle hvor lik Sol hun er. Jeg synes ikke det. Sol gikk ikke til overdrivelser, hun var seg selv. Det forekommer meg at Villemo beskrives på en slik måte at jeg føler det som hun gjør seg til for å være lik Sol. Som om hun prøver å skaffe seg en identitet ved å låne Sol sin. Det irriterer meg. Det irriterer meg hvordan hun flagrer runt for å gjøre det HUN vil. Det irriterer meg at hun renner etter Eldar som en katt i løpetid, og det uten å engang være ordentlig voksen.

Likevel vokser hun på meg. Hun modnes litt i løpet av boken, og mer skal hun modnes før vi «slipper» henne.

Selve opprøret er ganske tamt beskrevet. Etter den nøyaktige bakgrunnshistorien er det litt skuffende at man nesten bare snubler forbi det. Vi får vite svært lite om hva som skjer. Det gleder meg stort at Villemo utvelges til å lede de ulykkeligstilte vekk fra Tobrønn og i sikkerhet. Det gleder meg at hun også får med seg den ulykkeligstilte Kristine dessuten. Eldar er ikke spesielt fornøyd fordi han sendes vekk fra selve kampene. Og selve senen der Dominic finner henne er faktisk hjerteskjærende. Hvordan det beskrives at hun måtte begrave Eldar med sine egne hender.. jeg syns synd på henne!

Alt i alt er boken relativt underholdende med sin historie. Nå over til bok 11.