Denne boken åpner jeg alltid med en følelse at jeg kommer til å være trist. Så også denne gangen.
Vi får møte Mikael, den «utstøtte» isfolksætlingen. Nå er han ikke utstøtt av isfolket, men adskilt fra dem av flere grunner. Han føler seg rotløs, sendes inn i et millitærliv som passer han dårliger enn det gjør for flere isfolksætlinger.. ja av alle i isfolket er vel Mikael en av de minst egnede vil jeg tro.
Vi møter en ensomhet som river meg i stykker på innsiden. I millitæret som han hater, sendes inn i et fornuftsekteskap med en kvinne så dårlig skikket å kunne møte en slik sjel som Mikael men med sine egne problemer trykket på henne av en forvaklet mor som ikke har noen rot i virkeligheten.. Ja, det begynner svært dårlig for dem. En bryllupsnatt, og så ut i felten. Han lykkes få en sønn på det ene forsøket, noe som gleder Annette enormt. Han tilbringer fire år ute uten å engang vite hvordan sønnen ser ut..
Under disse årene får han en opplevelse som knekker han. Han innbilder seg at han møter et gjenferd, og han opplever en første tiltrekkelse til en egoistisk og slem jente som mishandler en hundevalp. Dyreelskeren i Mikael dør innvendig, så også hans tiltrekkelse til kvinnen, og han tar til seg valpen i et enormt sammenbrudd.
Sammenbruddet, post traumatisk stress syndrom på mordene språk, fører til at han endelig får komme hjem og møte sin sønn men han er ødelagt i sjelen av krigens herjinger og møtet med gjenferdet. At han kommer hjem til en hustru som er han fremmed og ikke riktig forstår han hjelper ikke. Dominic er hans reddning på mange måter sammen med valpen, men desverre sendes han ut igjen og ødelegges totalt i sjelen. Som siste utvei søker han seg til isfolket hjemme for å møte dem og vise frem sin sønn, men han føler selv det kun er en vei ut.
Så godt jeg kjenner igjen meg! Så vondt det gjør i sjelen! Margit beskriver det så bra. Hvordan han søker seg mot døden uten å vite det, hvordan han nesten lykkes.. Noe som dog irriterer meg er Margits forakt mot kristendommen som gir seg uttrykk overalt. Isfolket som normalt er så tolerante, og så viser så mange av dem totalt fravær av respekt og forståelse for de som faktisk har en gudstro? Margit da.. man kan ikke predikere forståelse og så klampe på andre religioner. Jeg er ikke selv kristen, og skal ikke forsvare kristendommen, men jeg mener likevel man gjør en fundamental feil å preke toleranse og aksept men ikke etterleve det 100% selv.
Nå må jeg ærlig innrømme at jeg har rast forbi denne boken og lest ut både 10 og 11 før jeg kom så langt som til å synse om boken, og en del av tingene jeg har merket med i sinnet har ramlet ut som følge av å lese nye bøker, og dermed tar min synsing litt skade av det. Men jeg synes hele historien er mektig og sorgfull, og jeg vil så gjerne gå inn i historien og fortelle Mikael at han tar feil, det var ikke noe spøkelse, det var bare en haug med sammentreff og feilaktige konklusjoner. Margit klarer å fange meg ganske effektivt i historien, selv om man egentlig sett utenfra må innrømme plottet er ikke særlig genialsk lagt opp. Men det er noe med måten hun skriver om det som gjør at du fanges inn.
Nå forter jeg meg videre!