Dette må vel være en av bøkene jeg finner mest forferdelig, mest sorfull og tragisk, samtidig også vakker på samme tid. Nå kommer min desiderte favoritt i Isfolket til, nå får vi møte han!
Men først møter vi Sølve. Sølve fødes som en usynlig rammed, og oppdager sent i tenårene at han faktisk er den rammede i generasjonen. Han starter som en svært rettskaffen liten gutt som ikke lyver og bedrar stor mer enn andre barn, men etter en tid våkner den onde arven. I og med at han er adskilt fra alle de som kunne hjulpet han gir han ikke akt på faresignalene og den onde arven tar over.
Sakte men sikkert forfaller hans menneskelighet til et rent udyr av ondskap og hat, og jeg blør for han. Det gjør så vondt å lese om hvordan denne fine gutten som egentlig kunne blitt så bra forfaller. Han blir glemst, mister rotfestet til sin menneskelighet, og senen der det skjer endelig gjør så vondt at jeg må gråte. Han mister sine foreldre, og selv om det ikke skrives med rene ord legger jeg til mellom linjene selv: Så bunnløst ensom han er der og da, slik det smerter at hans foreldre er døde og han ubevisst selv klipper siste forankringen han har i medmenneskelighet og varme følelser for å slippe lidelsen.
Det er så hjerteskjærende hvordan hans forfall beskrives. Han blir slurvete. Hans utseende forandrer seg negativt. Hans sjelelige forfall er så totalt og jeg går faktisk i stykker av sorg. Som tenåring hatet jeg Sølve inderlig og mente han var den ondeste som fantes. Nå kan jeg bare se den utrolige sorgen bak hans ondskap. Absolutt, ond, slem og alt det der, men jeg gråter for han. Han kunne jo vært snill!
Når han forfører Renate kan jeg bare føle ganske mye likegyldighet med henne. Hun er en bortskjemt snørrunge, og jeg synes i grunnen ikke særlig synd på henne når hun dør. Snarere er jeg lettet for hennes enkemann som nå er fri å finne en ordentlig kvinne som bryr seg om han. Men stakkars Heike.. som de fleste andre rammede er han frastøtende å se på som spedbarn. Men at ingen tar i mot ham med bare litt varme? Bare det å bli holdt ordentlig? Min elskede Heike, jeg gråter så ofte for han i denne boken.
Sølve som «belremres» med denne møllesteinen som Alrunen nekter han å kvitte seg med hverken ved å bli kvitt ungen eller drepe den. Hurra for alrunen, den stiger hundre hakk i min annseelse! Flinkeste alrunen i hele verden! Fineste Heike!
Men når barnet blir stappet inn i et lite bur.. huff. Og Sølve som piner og plager Heike med spisse pinner.. men samtidig forteller han om Isfolket og sagnene til Heike. I timevis kan han sitte og snakke til Heike om isfolket og de rammede. Det er takket være dette at Heike i fremtiden finner frem til sin familie, men vi kommer til det. Jeg gråter igjen, det er så forferdelig hjerteskjærende det Margit forteller om hikstende gråt i natten, Alrunen som eneste venn og trøst, men for en formidabel trøst den måtte være! Og intelligent er jo Heike også som bare noen år gammel drar på seg klær i iver over å få komme ut når de skal dra, kun etter å ha sett Sølve kle seg. Jeg elsker han allerede. Han er en tøff liten gutt som ikke gir opp, ikke bukker under, han blir midlertidig knekket igjen og igjen, men når det kommer til det gir han ikke opp.
Hele historien om Plania og Elena gjør så vondt. Sølve som er så til de grader forfalt nå, helt tapt fra menneskeheten, han med sine krefter og sin opprinnelige gode sjel. Heike, så såret og ødelagt av Sølve at han knurrer mot uskyldige snille jenter som Elena, Elena som føler sin første spirende forelskelse og får den drept av barnet i buret og som prøver å hjelpe Heike uten å havne i problemer selv med å løsne akkurat nok så Heike kommer seg ut selv, som legger ut brød og klær.. og Vandreren i mørket som tar alt dette til Heike, inklusive alrunen som han glemmer i flukten! Jeg er ved det tidspunktet i boken så tett og snørrete at J bekymret spør om noen i familien er død eller noe. Jeg er nødt til å ta en lesepause her.
Sølve henrettes og jeg bryter igjen sammen, lille fine Heike gråter for sin monster-far! Stockholm syndrome-saker og så videre, helt sikkert, men han er faktisk Heikes far tross alt. Og Elena tar han inn i sin varme så han endelig møter kjærlighet og omtanke. Der knekker jeg totalt og hyler av hvor fint alt sammen er.
Denne boken er noe av det mest tragiske Margit har skrevet, ikke fordi den er dårlig skrevet men alt det forferdelige Margit forteller om er så vakkert beskrevet og jeg gråter bøttevis. Dette er et mesterstykke fra Margit hvor hun lykkes å virkelig vise det totale forfallet av en menneskesjel og hvordan en annen bevarer en stor del av sin renhet og styrke tross alt. Det er relativt lite oppramsing av kongesladder, men Margits religionsforakt fornekter seg ikke og skyter frem både her og der i boken i form av Sølves meninger. Jeg synes likevel det er litt fint at hun også skyter inn at Heike synes klangen av kirkeklokker høres så fin og snill ut, hvordan man nå kan høre på plingeling at det er snille plingeling. Man skal jo heller ikke glemme at flere av Isfolket faktisk har en varm tro på Gud, og at flere inngiftede er troende (noen tildels fanatiske ref Anette) også, men jeg synes likevel hun får frem sin forakt for kristendommen påfallende ofte. Jeg simpelthen elsker Heike for hans lille personlighet som vi bare så vidt har begynt å merke.. og nå kommer til vil min favorittperiode i Isfolket, nå skal vi følge Heike!