Jeg tror dette må være en av Isfolkets vakreste kjærlighetshistorier, i alle fall ut fra hvordan det beskrives av Margit. Men vi slippet ikke unna Margits ytterligheter på personligheter i familien som eier og driver gruva. Mor, de to søstrene og Adrian selv er alle fire som tatt rett ut av Disneyhistorier på slem «stemor» og slemme to søstre. Nå er de ikke Anna Marias stemor og stesøstre vi snakker om her, snarere de har bestemt de skal være svigermor og svigerinner. Men personlighetene på dem og barnet er drevet til nærmest det ugjenkjennelige.
Det samme med Nilsson Ryggslikker som jeg kaller han. Småfet , kakespisende sladrehank som er slem og løgnersk.
Anna Maria selv liker jeg skjønt jeg synes hun er en veik feiging. Hun står ikke på seg, sier ikke nei, lar seg kjøre over, snakke rundt og herses med. Seriøst! Og Margit klarer ikke ha mange «oi, vi er forelska, lets get married!» historier. Også her er det «nei vi kan ikke få hverandre», men denne gangen er det for noe som faktisk eksisterte på den tiden: Klasseskille! Ikke at Anna Maria bryr seg, men Kol gjør det, fordi han er vokst opp i virkelige verden der alle andre bryr seg.
Denne boken er et ganske lavmælt mesterstykke fra Margit. Ikke at jeg mener det ikke er noe som skjer her, tvert i mot kryr det av handlinger uten at noen av de føles avspist. Det jeg mener er at handlingene her er mer ned på jorden. Det meste som skjer er ikke overnaturlig, det er hverdagslige saker; Nærgående mannfolk som ikke har hatt noe damemenneske tilgjengelig, prat om et barn som Nilsson har sådd tvil hvem er faren til, ryktespredninger, storsnutet herskap, trange kår, gruvedrift, utpressinger og midt i det hele en isfolkspike som forsøker å komme seg unna et uønsket frieri ingen tar nei som et svar på og forsøker å gi barna en utdannelse og forbedre livet til alle. At hun klarer det med en enkel kommentar om likheten mellom far i huset og det omstridde barnet og rikhåndet dekke kostnader for et julespill som gir kvinnene en sjanse til å gjøre noe som helst annet enn å slite vettet av seg, ved å være ærlig og omtenksom sier seg selv. Det er lavmælt.. og fantastisk.
Margit beskriver alt svært levende og fint. Hvordan kjærligheten mellom Anna Maria og Kol vokser frem føles svært realistisk og utrolig vakkert. Selve hendelsen i gruva der Anna Maria er i livsfare og likevel forsøker å holde liv i en drukkenbolt er fantastisk. Hvordan hun og Kol snakker sammen som om det er siste mulighet, nå skal de dø, føles svært realistisk. Vi vet alle at gruveras er farlig selv i dagens moderne samfunn der det finnes mulighet for borringer, slenge ned luftslanger, feste pumper på så de får luft og så vidre, hvordan var det ikke på 1800tallet? Realiteten er at i den situasjonen de sto i der og da kunne de dø når som helst. Når som helst kunne et ras gå som dekket dem helt så de kvaltes i sand og grus. Det er fantastisk. Jeg får klaustrofobi av å lese om det.
Og Vinga? Jeg simpelthen elsker Vinga i denne boka. NÅ er hun i sitt ess, trygg og avslappet i sitt ekteskap med min elskede Heike. Hun er frittalende, spøkefull, full av selvsikkerhet, og hun parkerer snobbene i storhuset ganske realt.
Boken er proppfull med hendelser. Jeg elsker å lese om forberedelsene til julespillet. Jeg elsker hvordan Margit så levende gjengir hvordan ett eller annet barn «kløner» til det med et halleluja for mye så alle må le. Jeg elsker at det er mitt eget Isfolk i midten på det hele. Og aller mest elsker jeg hollywood-slutten på det hele. Selvklart får de hverandre. Det går jo alltid slik i isfolksbøker, foruten Villemo og Eldar. Takk og lov egentlig. Og vi kommer nå til en for meg svært spennende bok der enda litt mer om slemmingen dukker opp!