Denne boken har jeg alltid elsket, med all sin mystikk og magi i seg. Jeg blir egentlig ikke skuffet nå når jeg forsøker å se på boka med nye øyne men…

Hva er det for noe suppe jeg leser? Begynnelsen av boka er fin. «Vinter på Elistrand», hurra de vant gården, skjønt det sa jo åndene de skulle. De diskuterer mulighetene for å få tilbake gråstensholm.. og så begynner Heike å tenke høyt. Vaser om skogsalver laget av stjernestøv (aka Vinga) han skal bære på armene sine til stjernene som offer, og at de sier han skal ta seg av henne men aldri får røre henne, store stygge troll, avgrunnsånd og så videre. Det er det største vås jeg har lest på en temmelig lang stund. Og de fortsetter med dette tullet om «jeg kan ikke gifte meg med henne for hvordan kan hun vel like -meg-» og så videre i det kjedsommelige. Jeg er spyferdig snart, jeg liker jo Heike, men ikke før han får rista av seg dette selvnedrakkende tullet.

Derimot er det i akkurat denne boka jeg får smaken for Vinga. For hun får også nok av dette selvnedrakkende tullet og gir han en real bredside med utskjelling utsøkt innpakket i milde ord. Hun gir han klar beskjed om at hun må da kunne beundre et vakkert ansikte.. OG elske han. Og så videre. Heia Vinga! Dette liker jeg! Enda mer morsomt blir det når Heike noen strakser senere beundrer en seerske som både er vakker og ekte, og Vinga knuses av sjalusi og innser hva den gjør med en. DER var den magiske knappen som gjorde at Vinga endret seg svært i mine øyne, fra å være en 17åring med en 14årings fjas i seg, til en noe mer moden og fattet (men svært ung) kvinne. Spesiellt når hun senere erter Heike.

Her har hun side opp og side ned kastet seg i armene hans ved minste anledning, tigget om kyss og sex og you name it, og så «kommer han til» å såvidt streife leppene hennes, og hun bestemmer seg for at nå får han banne meg få  jobbe litt for sakene selv uten at hun skal gi han alt gratis, trekker litt på skuldrene og vifter bort hans beklagelser, han ligger på sitt rom og lider alle helvetes kvaler og hun ligger i sitt eget og småfniser. Jeg ler så tårene triller, selv om det er litt slemt å le av usikkerheten og sjalusien til Heike. Men jeg kan bare ikke la være, Margit skriver så fantastisk på sånne ting innimellom og treffer hodet så eksakt på spikeren.

Når de deretter skal kalle på åndene for å begynne forberedelsene til å mane frem gråfolket blir jeg faktisk temmelig hissig. Margit slenger inn spesialeffekter, som at det går en kald vind gjennom rommet så alle lysene slokner når åndene kommer. Seriøst, Margit? Tror du engang på det der selv? Og at Vinga skulle bli nervøs når de kommer? Hun har da «møtt» dem før! Jeg blir ganske hissig, men ikke i nærheten av hvordan Margit brått sammenligner vårjevndøgn med voldtekt av moder jord. At hun ligger der skremt.. men forventningsfull, klar til å underkaste seg sin skjebne.

HVA POKKER ER DET DU DRIVER MED MARGIT?! Leker du med voldtektsfantasier her? Ingen voldtektsoffer ligger stille, skremt men forventningsfull og underkaster seg sin skjebne. Javisst kan man som voldtektsoffer bare gi opp og la det skje for å redde livet, men man er pokker døtte meg ikke forventningsfull! Jeg måtte legge fra meg boken fordi jeg hisset meg svært opp.

Men når jeg klarte å roe meg ned, og jeg leste om forberedelsene, alle drikkene de laget, selve ritualet.. å hjelpe meg så spennende. Jeg måtte se etter i kriker og kroker hjemme om det ikke gjemte seg noe gråfolk, jeg ble nesten litt skyggeredd for dette var virkelig levende beskrevet. Boken fortsetter jo med at gråfolket blir sluppet inn på Gråstensholm som deretter blir det mest hjemsøkte huset på hele jorden, folk skremmes unna her og der, og dommer Snivel blir gjort til latter jeg vet ikke hvor mange ganger. Det irriterer meg at han beskrives som usympatisk og ekkelpekkel basert på hans vekt som noen karaktertrekk. Greit, fint, jeg skjønner det er meningen å representere at han er glupsk, grådig og rapper til seg, tar for seg av absolutt alt han vil ha, også mat, men likevel er faktisk ikke overvekt et negativt persontrekk. Ble ikke Matilda som Brand giftet seg med beskrevet som tildels overvektig? Hun var da fin? Utover det synes jeg både dommer Snivel og hans assistent Larsen blir beskrevet igjen som disse ekstremitetene vi er blitt så vant til fra Margit.

Likevel er lesingen om hvordan de grå tar seg av snylterne uhyggelig lesing jeg grøsser frydefullt av som den grøsserelsker jeg er, og jeg synes bare dette alene drar boka opp meget. Og denne gangen får vi en faktisk avslutning på boka, et lite avsnitt somindikerer litt av det som kommer i de neste bøkene.