Jeg har vel alltid betraktet denne boken som en slags fyllmasse, en bok bare for å kunne få fortelle om et par ting for å utbrodere litt men jeg innså jeg har tatt litt feil her.  Boken er faktisk bra, men har gitt meg et par himlinger med øynene.

Vi får igjen en ny snobbefamilie som bokstavlig talt går over lik og er veldig stereotyper til det ekstreme. Christer er hodeløst overbevist at han er den rammede i sin generasjon, hvilket han så klart ikke er. Vi kommer tilbake til den biten.

Han møter en bedårende liten pike på Ramlösa kuranstalt der hans far er for å få litt behandling. Han faller pladask, leker litt ridder, får Magdalena med på litt uskikkelig rømming ut av vinduet for å tilbringe bittelitt tid sammen og fester seg umiddelbart ved henne. Når hun senere ikke skriver, og han et par tre år senere får vite fra sin mor at familien Backman tilfeldigvis har flyttet svært nær skaper han stor ståhei med å utbasunere at det de presenterer som sin datter slett ikke er hans Magdalena. Dette jager han og hans mor ut på leting etter hvem den datteren egentlig er, hvor den ekte Magdalena er, og de roter opp en hel masse grums. Til slutt kommer Heike, tryller noen folk frisk og … Nei men Margit da…

Og drar inn en masse prat om hvordan hunder er utvalgt av romvesner til å våke over oss mennesker og være forbindelsesledd. Langsøkt! Unektelig svært intressant diskusjon, men det er så utrolig malplassert i sagaen om isfolket at jeg bare stirrer storøyet på det jeg leser. Jeg tror virkelig ikke mine egne øyne! Det får liksom være litt måte på å blande sine egne synspunkter og meninger inn i fortellinger for å få et skjult forum å dele slikt med omverden? Hva om du skrev en egen bok om den teorien, Margit? Jeg skulle elske, fullkomment elske, å lese dine teorier om hunder som utvalgt av aliens å våke over oss og alt mulig annet du mener, men i riktig fora! Hvorfor i all verden skal du bruke Isfolket for å dra frem alle dine teorier og saker du er overbevist om? Det ble totalt malplassert her! (og det kommer flere slike panneklask fra meg fremover, men det skal vi ikke ta her og nå).

Nåvel, etter denne lille parentesen.. Jeg liker fortellingen. Hvordan det rulles frem hvordan de rike tar seg av familiemedlemmer som er «pinlige», skadet på sinn eller kropp og slike små saker som vi ikke bryr oss stort om i dag men som på den tiden var et virkelig «problem» for de rike og såkalt vellykkede. For slik var det jo! At Backmans benyttet denne muligheten til å få et vitne ut av veien er ikke totalt langsøkt, slett ikke. Viktigere personer har blitt lukket unna på denne måten, kongebarn, dronninger, prinsesser, you name it. Kall dem gale og mur dem inn. Bli kvitt dem og ha «rene» hender fordi de er jo ikke myrdet, bevares!

Selve den delen der vi får «høre» Magdalenas tanker i cellen der hun er innestengt synes jeg faktisk kunne kommet langt langt senere. Hva med at det hadde blitt klippet inn etter Sascha snuste på kjellerdøren? På den måten hadde vi som leser ikke skjønt hun lever, og bitt negler like mye som Christer gjør under veien. Sascha snuser på døren og er fryktelig ivrig å komme ned der. Vi «hører» Magdalenas tanker, Christer får opp døra og løper avgårde med henne. Det hadde gjort hele boka mange ganger mer spennende! Som det er nå vet vi jo nesten med en gang at hun faktisk lever! Vi vet det hele veien mens de jager land og strand rundt for å prøve å finne ut hva som skjedde med henne, og det fjerner litt av magien rundt letingen deres. Men jeg synes likevel det blir fint. Og spennende når vaktene kommer jagende etter for å finne dem!

Det er litt Hercules Poirot over situasjonen der Backmans kommer til det de tror er dødsleiet til Molin og blir totalt avslørt. Det føles svært  Hercule Poirot, hvordan de legger skylden på hverandre alle mann. Og vi får dessuten vite at Se og Hør og alt slikt hadde sin fødsel i Isfolkte! 😀 Vel, kanskje ikke, men det er første gang jeg hører om hvordan media får lov å dele massevis av private skandaler som dette i aviser og folk får fråtse i slikt og kose seg. Det var nok en slik situasjon som var første forsmak til det vi kaller sladderblasker i dag uansett.

Men bokens totale  høydepunkt er når Tula trygler forfedrene om å la han få for eksempel sitt første ønske oppfyllt som lite plaster på såret. Han ønsker seg å se «så mye som mulig» av et helt telt full av folk. Sol tar det på ordet og alle klær ramler av. Total skandale, jeg ler så jeg gråter (selv om det egentlig ikke er så fryktelig morsomt, men det er noe med måten Margit skriver om det på som gjør at jeg ler uansett), og Christer (takk og lov) innser han ikke er rammet. Tross alt.

Hva skal jeg så si om boka? Jeg må innrømme den er betydelig bedre enn jeg husker den. Litt av magien ble ødelagt av Magdalenas tanker litt for tidlig, jeg tror den biten kunne kommer langt senere og skapt en enda mer spennende bok. Og jeg vrir meg på stolen over romvesnene enda. Huff. Men utover det; En langt bedre bok enn jeg har gitt den kreditt til å være tidligere.