Denne boken er på en måte relativt kjedelig.. og på en måte ikke. Jeg har alltid fortet meg forbi den tidligere for å kunne komme frem til bok 29 men jeg tok meg sammen og leste den skikkelig denne gangen.

Vi får først møte ikke-isfolkinger. Abrahamsen har kjøpt Elistrand. Heike har allerede bedt Eskil selge så fort Vinga er borte, men de klarte ikke holde på Elistrand til den tid og det er nå solgt. Abrahamsen er gift med Signe, og Signe har en yngre søster Belinda. Noen sier hun er dum, andre bare litt seig i tankegangen og naiv, enfoldig og så videre, men fakta er at alle rakker ned på henne konstant.

Hennes iboende usikkerhet får det ikke så enkelt når Signe dør i barnseng, og hun senere sendes til Signes enkemann for å ta seg av sin niese. Han er en kvinnejeger og har satt seg fore å nedlegge Belinda, med dragemor sjalu i ryggen som prøver å sette en stopper for alle slike forlystelser, og midt i det hele har vi Isfolket som vanlig. Viljar ramler bokstavlig talt over henne på kirkegården der hun gråter sitt savn etter Signe, og snakker ordentlig med henne.

Viljar er meg en gåte. Så kald og mutt, innesluttet, tverr og sinna konstant, helt atypisk en vanlig isfolksgutt. Hvorfor det? Han ser et spøkelse finner vi ut, Martha som søker hjelp hos han, men han tenker ikke engang over at han er av isfolksslekt og stenger det inne i seg selv, tør ikke å fortelle sin farmor og farfar at han ser et spøkelse? Hva i alle dager? Barna i isfolket flaskes opp med spøkelseshistorier og Heike er for pokker en rammet! Om noen kan hamle opp med et spøkelse burde det være naturlig å forvente Heike, så hvorfor snakker ikke Viljar med noen om det? Og etter å ha blitt flasket opp som isfolking med omtanke for alt og alle blir han med i en gruppe som er enig med Marcus Thrane, uten igjen å snakke med noen. Isfolket om noen burde jo forstått? Er han virkelig så utrolig intelligensbefriet at han ikke har fått hode og hale på hva isfolket er? Men som en så utrolig elendig menneskekjenner han har vist seg være i alt dette, klarer han likevel å være en slik synsk menneskekjenner at han skjønner Belinda gjør til sin stemme for å høres ut som noen andre. Stor applaus?

Nåvel. Historien i seg er faktisk ganske bra. Og det er overraskende mange hendelser. Belinda og det hun opplever på Elistrand. Hvordan Heike og Vinga tar seg av henne, og hun får Viljar til å tø opp. De finner ut at det er Martha som hjemsøker rommet hans, og får knoklene hennes ut av Marthakulpen og i viet jord. Herbert myrdes og Viljar mistenkes.. og renvaskes. Isfolket får endelig høre om Marcus Thrane og han får et par virkelighetens ord servert om akkurat hvorfor Isfolket ikke er styrtrike og hvorfor de måtte selge Elistrand. Nettopp fordi de tar seg ordentlig av bøndene som tjener litt på gårdene. Og enda er vi bare halvveis i boka.

«Den natten hylte ulvene over Gråstensholm. Morgenen etter var Vinga død».

Åh som jeg gråter. Neeeei! Det gikk for fort! Hvordan syk var Vinga? Vi får bare noen diffuse hint om smerter, tretthetslinjer og forstørret milt. Og slik Tengel ikke kunne redde sin Silje, kunne heller ikke Heike redde Vinga. Det gjør vondt faktisk.

Men når vi kommer til når de alle reiser til Isfolkets dal, og de møter Tengel den Ondes skyggebilde er det spennende spennende! Jeg synes for hver gang han høres eklere og eklere ut. En kompis beskrev han som «Mr Burnes» fra Simpssons, og jeg måtte le meg skakk. Det stemmer jo ganske så bra, men jeg ser for meg enda mer forvrengte ansiktstrekk, enda mer som en.. ork! En kombinasjon av en Ork med spisse ører og Mr Burnes nese. Og fryktelig dårlig ånde. Spennende er det uansett, og jeg sitter og biter negler. Og så dør Heike og jeg dør litt jeg også. Men det er så fint når han får komme til de andre utvalgte og rammede, vi vet på en måte at vi ikke helt mister Heike tross alt, men vi går nå inn i en av de mørkeste stundene til Isfolket. Gråstensholm er falt, tilhører de grå og er utenfor rekkevidde for stunden.

Boken føles egentlig varm og levende, tross det urimelige i kjærlighetshistorien mellom Viljar og Belinda. At hun er nesegrus forelsket kommer jo tydelig frem, men fra Viljar sin del hører vi kun om medfølelse for at hun elsker han og ikke han henne, men plutselig når hun skal giftes bort eksploderer det i kjærlighet fra hans side. Jaha. Joda, det er jo fint det, men.. ikke et knyst innen dette?

Dog har vi atter en gang en haug med totale ekstreme ytterligheter av personligheter, slik som herr Abrahamsen selv, Tilda og foreldrene til Belinda selv. Det virker som om Margit til stor del gjenbruker mange personligheter igjen og igjen. Tilda kjenner vi vel igjen fra Livs ekteskap også, ikke sant?

Men likevel liker jeg boken, den er full av handling. Nå videre til neste bok.