Jeg har lest heksemesteren bok tre – Når mørket faller på, av Margit Sandemo.
Ok, så er Tiril tydeligvis av fyrsteætt, og jeg blir irritert. Hvorfor kunne hun ikke fått være en middelklassekvinne, slik konsulen? Det hadde jo faktisk vært mer enn bra nok. Men nei, fyrsteblod måtte det være! Sukk. Jeg synes det er som et eventyr som skjer, på samme tid som jeg blir riktig irritert. Alt blir så lett når man finner Tirils mor. Ingen finansielle problemer, kvinnen har jo betalt godt for Tiril under hele hennes oppvekst, hvorfor skulle hun da ikke kunne bidra med penger for etablering? Men likevel drukner denne irritasjonen i ren skadefryd når Catherine settes på plass.
Reisen til Tiersteingram er en hyggelig fortelling. Nå kommer det minsann frem svartekunster og slikt, og jeg kan ikke la være å tenke at dette er mer avansert enn messinga i kirken og Rødskinna, og jeg synes ikke det er rimelig. Men skitt au, nå er det som det er. Jeg synes i alle fall det kommer frem mye bra saker, hvordan borgen er magisk, heksemesteren som levde der, hvordan Catherine tas til fange og så videre. Jeg liker det, slik skal det være!
Skrivestilen flyter på i beste Margit-stil, og jeg nyter side opp og side ned til slutten når Móri og Tiril skal «leke». Fy så pinlig! Det er så svulstig, så pompøst skrevet med replikkene dem i mellom så jeg mest vil lukke øynene og bla fort forbi. Det blir så… feil! Feil, feil feil! Nei det var ingen bra del av boken. Jeg forstår hva Margit forsøker å formidle men jeg synes ikke det blir vellykket. Derimot reddes hun av noe av et antiklimax som avslutter det hele, en meget jordisk «nær ved å miste selvkontrollen» insident. Det liker jeg!
Beskrivelsen av ballet, arrogansen og hvordan adelen oppfører seg synes jeg er bra beskrevet. Det føles som hun treffer spikeren på hodet der, og jeg får akkurat slik en avsmak for Tirils stefar at jeg hopper av glede når han får «som fortjent». Selvklart forsterket av fortvilelsen over hvordan Hertuginnen ser ut når de møter henne.
Hennes liv kan jeg så vel sette meg inn i, jeg som har sett slikt på nært hold selv, og når hun får vite om Tiril gråter jeg åpenlyst og er helt innfanget i berettelsen. Margit river meg med som en demnin som brister, og jeg gråter for Tiril, for Theresa og for deres liv som kunne vært så annerledes om bare.. Fyll i det du selv tenker og du er med på hva jeg mener.
Boken avsluttes med et sukk, av glede for at det finnes mer bøker og i sorg siden jeg gjerne vil forbli her med Tiril og hennes nylig gjenfunnede mor, jeg vil fortsette å sitte i det rommet og kjenne en nyvåken livsglede hos Hertuginnen, det var så fantastisk. Men alle bøker har en avslutning. Heldigvis skriver Margit sjeldent bare en. Eller tre.