Nei! NEEEEEEEEEEEEEI!!! Ikke allerede!
Dette er den følelsen jeg har når jeg åpner siste bok i heksemesteren. Det kan vel ikke være ferdig nå alt? Jeg vil jo ha 50 bøker til!

Første gang jeg åpnet boken var denne følelsen adskillig sterkere enn de etterfølgende ganger. Hvordan det nå enn er, dette er den siste boken i serien. Jeg begynner å lese med tårene på lur, og kommer til å gråte adskillige ganger før jeg er ferdig med boken.

Boken innledes med hvordan de vinner over ordenensbrødrene som trekker seg tilbake og erkjenner seg slått. Vi får også med seg Marias eksmann som brått har ombestemt seg og minsann ikke skal miste barna til Maria i det heletatt. Ingenting går som han har forventet, og alt løser seg. Jeg sitter igjen med følelsen «det kan da ikke være så enkelt? De har jo sloss i 14 bøker, gir de seg så fort?»

De finner portene. Så må de klare å åpne dem. Oppgaven faller som vanlig på Dolg. Hvor godt kjenner ikke vi dette med å famle i blinde etter en løsning som «alle» vet men ingen får lov å fortelle? Og som vanlig jubler vi når han klarer det, for selvklart klarer han det jo! Det mest fantastiske er at Mariatta og Villemann finner hverandre midt i det hele, de er vel egentlig det mest fantastiske paret i hele serien. Jeg er så glad for dem, særlig for Villemann!

Slutten kommer abrupt, kaotisk og jeg er totalt uforberedt. Hele opptakten til dette har vært så rolig, så opphøyet og fantastisk og så bryter bokstavlig talt helvete løs. Jeg dør litt innvendig, griner som en unge og er fullstendig sønderknust. Nå er jo serien slutt!

(Og så ble jeg overrasket når det fortsatte i en ny serie, men den kommer senere)

Sluttsummering:

Serien er langt fra Margits beste serie. Det føles litt som hun repeterer seg selv innimellom, i blandt føles det som hun går tom for fantasi og behøver dra litt nødløsninger for å få boken ferdig, hun forteller tidvis for lite av det jeg vil høre om og for mye om uvesentlige ting. Likevel, alt dette sammenlagt klarer ikke knuse serien. Hennes fortellerstil er fantastisk enkel, varm, givende og full av humor jeg elsker, og alt dette sammenlagt mer enn veier opp for feilene og manglene jeg ikke klarer overse. Når man legger til hennes fantastiske personligheter – enkle som de må være og uten den mengde detaljer en annen forfatter kanskje skulle bidratt med – hvem bryr seg vel om at de er enkle? Jeg leser Margit med en myk nytelse i enkelheten som ikke sliter meg ut. Det gjør det enkelt å lese og nyte, og ikke minst å leve seg inn i berettelsen. Hun skuffer meg ikke med Heksemesteren, og snart skal jeg også lese på nytt Lysets Rike!