Sagaen om Isfolket står for meg som en så enorm dose magisk leseopplevelse at det er svært få andre bøker som kan matche denne opplevelsen for meg. Første gang jeg møtte Sagaen om Isfolket var boken Trollmåne som gikk som føljetong i et av ukebladene min mormor alltid kjøpte. Jeg leste egentlig uten å tenke meg om den første biten, og hoppet ivrig uka etter for å få lese resten. Så fort sommerferien var over løp jeg på biblioteket og oppdaget det er en hel serie med bøket. Jeg lånte den første.. og jeg var hekta.

I ettertid har jeg kun opplevd den samme hektelsen i Sagaen om Ringen, Narnia-berettelsen, Harry Potter og Labyrinten av Kate Mosse. Jeg er svært glad i å lese og har lett for å leve meg inn i historiene, men å bli så besatt av å lese er det ikke mange serier eller bøker som lykkes med. Derfor er det vanskelig for meg å resensere akkurat Sagaen om Isfolket objektivt. Jeg kan love dere jeg vil feile miserabelt. Likevel skal jeg forsøke å se bøkene litt utenfra mens jeg leser serien om igjen for N’te gang.

Bok nummer 1 slår meg fra første side med en fantastisk naivitet og enkelhet i språket. Allerede de første avsnittene avslører en ukomplisert skrivestil som jeg raskt lærer meg å elske. Jeg har en lett dysleksi, og en slik enkelhet gjør det for meg til en ren nytelse å lese. Jeg faller lett inn i rytmen, og følger lett med i sinnstilstanden til de jeg leser om. Det er vonde tider, pesten herjer og det er middelalder. Dette betyr stor fattigdom, og hver og en for seg selv i pest-tider. Vi møter to kvinner fra ulike deler av samfunnet men den ene forsvinner fort ut av berettelsen. På en måte.

jeg lærer meg fort å elske Silje. Så naiv, så godtroende og hjertevarm tross de harde slag hun har fått av livet, så omtenksom, modig og likevel så tankeløs og flatt ut dum enkelte ganger. Innimellom glimrer intelligensen hennes med sitt fravær, og jeg får lyst til å filleriste henne. Spesielt siden dette overhode ikke er første gang jeg leser serien (snarere nummer femti eller så?) har jeg virkelig lyst til å åpne øynene hennes brutalt og spare henne for mye sorg.

Historisk vet jeg jo ikke hvor skeivt Margit er ute og kjører når det kommer til fakta, men det meste virker troverdig eller korrekt. Livstilen til folk for sin tid, adelen, kongerekkene og så videre er nok svært korrekte. Margit kan sine konger, og er nok svært dyktig på historie sammenlignet med meg. I det minste virker det korrekt nok til at jeg svelger fakta med hud og hår.

Når det kommer til selve berettelsen blir jeg tidvis ganske oppgitt over romansen mellom Tengel og Silje. Det blir så oppstyltet og pompøst at jeg himler litt med øynene. Hvordan han kjemper for å holde seg unna, alle sammenligninger og bilder de maler når de samtaler sammen.. det henger overhode ikke sammen med vanlige menneskers tale. Ikke engang adelen førte slike samtaler tror jeg nok, så jeg blir temmlig oppgitt over den biten.

Det er dog det eneste jeg virkelig himler med øynene over her. Jeg forstår grunnene for å holde seg unna, det stiller jeg ikke spørsmålstegn ved, og selve historien er fantastisk. Foruten det litt for oppstyltede.

Margit har en forkjærlighet for å komme med små moralspiker forkledd i historien. Ofte lar hun en av personene reflektere for seg selv om alt fra å ta seg av dyr på en bra måte, hvorfor kvinner nedverderer seg selv på si eller så vis, hvordan slik eller sånn handlingsmønster kan bety dette eller hint. Isfolket var den første serien jeg virkelig leste av Margit, etterfulgt av andre serier som heksemesteren, sorte ridderne, lysets rike, blålys og føljetongene. Ingen av dem er fri for dette. Hun må elske å fortelle verden sitt syn på alt fra hvordan urinveisinfeksjon er værre for en kvinne enn for en mann til hvordan presteskapet dikterer alt for egen vinning via en karakters refleksjoner skutt inn i midten av noe annet i bøkene. Tidvis (vel og merke i nyere serier) kan det bli svært påtrengende, men i denne boken er det bare et par små saker som føyer seg vakkert inn i berettelsen.

Første boken synes jeg får en svært brå slutt, jeg er aldri riktig forberedt på at boken slutter akkurat der. På en måte er det svært effektivt virkemiddel fordi det virkelig sporer meg til å gripe etter neste bok.