Jeg likte alltid denne historien pga den også inneholdt en krimgåte. Men det første jeg irriterer meg over er tittelen på boken. Hilde er ikke bøddelens datter i det hele tatt, hun er datter til Joel Nattmann, rakkeren! Rakkeren var sist jeg sjekket håndtlanger til bøddelen, ikke bøddelen selv.

Forøvrig ser Hilde på coveret ut omtrent som jeg så henne for meg, med et eviglangt hår jeg er grønn av misunnelse for. Jeg har ikke klart å få hår til knehasene uansett hva jeg har forsøkt!

Historien begynner med at Andreas bokstavlig talt ramler over fire kvinnelik. Fire kvinner, myrdet og gravlagt i tur og orden over en periode på et halvt år. Fogden haker seg opp i isfolket umiddelbart fordi det finnes snor med hekseknuter og en pose kirkegårdsjord, begynner snakket om en varulv og så videre. Det blir faktisk svært så spennende etter hvert, selv ved N’te gjennomlesning, for historien utvikler seg.

Jeg irriterer meg på Hilde i begynnelsen. Hun er et merkelig sammensurium av supersjenert og påtrengende som jeg finner svært usannsynlig. På den andre siden har jeg ikke levd et helt liv i fullstendig isolasjon fra andre mennesker enn en sytete kravstor far. Men hun går seg til som det sies. Hun blir riktig fin etter hvert.

Selve kjærlighetshistorien er ganske … døll. Det er virkelig tamme saker. Litt småsnakk, et kjærtegn på kinnet og brått er de i seng sammen. Milde måne, her var det adskillige steg vi gikk glipp av gitt! Det er faktisk flatt ut irriterende hvordan hele denne kjærlighetshistorien bare raser avgårde. Det fremkommer at Mattias har vært intressert i Hilde ganske lenge ved ett sted. Vent.. hva? Siden når? Det syntes overhode ikke. Greit at det fremkommer i historien at han ikke viser noe til Hilde, men at ikke Margit nevner noe om hugg i hjertet og sånt her i det hele tatt, spesielt etter å ha skrevet inn en usannsynlig referanse sånn at heltinnen kan få demonstrere sine følelser i en tidligere bok, finner jeg utrolig irriterende.

Men når alt kommer til alt synes jeg det er en fin bok, en spennende krimhistorie som var skapt bedre enn forrige bokens krimgåte. Jeg liker den godt! Igjen får vi temmelig stereotyper, som den stupide fogden. Men jeg flirer godt når de mener Andreas kan gjøre jobben bedre enn fogden og foreslår han begynner å etterforske. «Ja gjerne det! Farfar, hvor var du når disse kvinnene døde?» Jeg ler godt! Og brevet fra Tancered? Kostelig! «se det, til og med pennen min prater som en foss!» Hjelp som jeg ler. Og avslutningen kronet verket perfekt.

Nå videre til en vemodig og for meg tung bok å lese.