Djevelkløften har alltid vært for meg litt av en fyllnadsbok skjønt Heike er med. Jeg har i grunnen aldri helt fått smaken for boka, til det er den for full av ytterligheter.

Omtrent alle personene foruten Heike og Arv er ekstremiteter. Pøbelpredikanten Karl, hans hustru Ebba er vel ikke direkte en ekstremitet men likevel grøsser jeg av henne, Gunilla selv kan jeg egentlig ikke fordra.. ja det fortsetter slik hele veien. Erland er en karakteristikk av Klaus og Jesper og jeg kan ikke fordra det. Hvorfor må Margit gjenbruke sine personligheter i stedet for å skape nye? Vi har Sol og Villemo som kommer igjen og igjen i personligheter, bare med nye navn, og nå også da Klaus og Jesper. At barn og familiemedlemmer ligner på hverandre av personlighet og utseende er vel en sak, men Erland i Backa er jo ikke i slekt engang og likevel helt prikk lik.

Når Heike endelig kommer inn i bildet blir jeg ganske glad. Boka får et kraftig oppsving her, men jeg irriterer meg litt over alle de isfolksskjebner vi plutselig ikke får høre et døft om noe sted. Tidligere har vi fått bøker om omtrent alle isfolksmedlemmer og alt det intetsigende de opplever og brått er det virkelig ordentlige saker som ignoreres. Arv, hans hustru og hennes død, barnas forsvinnelse, alt dette får vi på lik linje med Heike oppdage av oss selv. Bare sånn uten videre.

Derimot liker jeg at Heike omtrent rir på kryss og tvers for å finne frem til Arv Grip, og at han virkelig må spørre seg frem i stedet for å bokstavlig talt bare ramle over dem. Det gjør det svært troverdig.

Hele historien med djevelkløfta synes jeg bare er tam. Folk unngår den og snakker om djevler, men ikke om presten trasker opp for å rense opp i skitten. Hva er dette for noe? Prestene som ivrig løper for å fikse opp i ting normalt plutselig holder seg unna? Tullsnakk. Og så kaster Erland seg hodestups over dette, alle andre kommer til unnsetning, noen får noen kuler og blåmerker, en eller to dør og så er alt i orden. Jaha. Det syns jeg gikk for enkelt unna.

Og Heike? Snille godmodige Heike stormer brått inn til Karl, skrangler ut av han sannheten om Gunilla, og fyren dør av hjerteinfarkt. Og Heike? Han kniser litt rødmende av rosen at man fant sannheten, etter sine kvaler om å bruke utseendet sitt mot noen virker det ikke som det går så mye inn på han at han har skremt en fyr til døde.

Nei, jeg kan ikke si denne boken havner på top 15, selv om historien sikkert er spennende nok egentlig. Den holder rett og slett ikke mål.