Jeg husker litt vagt første gang jeg leste denne boken. På den tiden var jeg fanatisk plakatforelsket i Heike og slukte boka rått. Det gjør jeg ikke denne gangen, og det er desverre ikke særlig positivt for boka.
Heike har endelig kommet til Gråstensholm sogn, og oppdaget at alle gårdene er mer eller mindre uærlig stjålet ut av slekten. Ja kanskje foruten Lindealleen som har vært forpaktet bort lenge. Tarks datter er forsvunnet, og den første han møter på i sognet er en gammel husmann som kjente til Ulvhedin og gledesstrålende tar i mot Heike.
Ut fra begynnelsen av denne boka er det nesten så jeg legger den vekk umiddelbart. Side opp og side ned, avsnitt etter avsnitt, maler Margit så utrolig tjukt på med klisjeer om den utstøtte Heike, «Heike, døpt i skjødesløshet av en likegyldig far», «avlet i hat, født i forvilelse», «Heike, hvis skjebne var ensomhet», «Heike, utstøtt fra menneskenes verden». Kom igjen nå da Margit, dette er bare søppel! Snakk om å smøre smør på flesk? Det males og gnages i lignende avsnittsbegynnelser, jeg blir flatt ut kvalm! Det er en så elendig start på boka at jeg nesten legger den fra meg med en gang.
Nesten motvillig sleper jeg meg videre. Jeg synes innledningen av boka er helt forferdelig som sagt, men det lysner litt når han møter Eirik. I motsetning til hele resten av verden møter Eirik han med lykke. Hurra hurra, noen fra Isfolket er her igjen! Akkurat den lille delen av boka er ekstremt talende om hvor elsket Isfolket er i bygda… og hvor forferdelig det har blitt nå når de ikke er der.
Når vi får møte Vinga blir jeg fylt av motstridende følelser. Helt først synes jeg hun gir et trivelig inntrykk, hun er barnslig for hun var bare ungen når hun rømte til skogs, og har et tett bånd med geita si. Hun har klær som omtrent revner rundt hennes to år eldre kropp, og er folkesky som bare fyttefy. Skulle vel bare mangle når hun har gjemt seg for alt og alle, etter det vonde året hun hadde gått gjennom før hun rømte.
Selve dette med at Heike begynner å gjøre seg bemerket i hennes eksistens synes jeg er litt fint skrevet tross alt, hvordan han bevisst sender ut «signaler» så hun skal skjønne han er der, men at han hele tiden viser han mener godt, knyter eineris klart for henne, redder geita (og får mange plusspoeng i margen), og selve scenen der hun finner han. «Jeg er Heike Lind av Isfolket. Vil du ikke komme og sitte ved bålet?» Den ene setningen der hun slipper et langt sukk av lettelse sier alt!
I det store og det hele er jeg ikke spesielt imponert av denne boka. Den er temmelig dårlig skrevet synes jeg, enda mer breddefull av klisjeer enn det som er vanlig for Margit, personifiseringen hennes av dyr kan i blandt bli litt malplassert.. og hva er det nå med Margit og disse «nei vi kan umulig være sammen» kjærlighetshistorier? Hele suppa med Heike og Vinga, deres tiltrekkelser, hans behandling av henne som et uvitende barn som kommer til å kaste han til side for første og beste søte ansikt og at hun umulig kan føle noe sterkt er faktisk svært fornærmende. Og så var det disse ekstreme personlighetene igjen da. Sørensen kvinnebedører i samtlige detaljer, onde Snivel som bokstavlig talt beskrives som ei padde av utseende, Vinga selv faktisk. Etterhvert som boka går og Vinga viser seg frem begynner jeg å like henne like lite som jeg likte Villemo i begynnelsen. Heldigvis for Vinga tar det litt kortere tid før jeg venner meg til henne og liker henne. Det skjer alt i neste bok det.
Det er først når vi møter advokaten som hjelper dem mot Sørensen og Snivel i kampen om gården Elistrand at boken virkelig tar seg opp. Overfall, forfølgelser, Snivels desperasjon etter å holde saken unna rettsalen i det hele tatt… Selve rettsaken synes jeg vi snubler temmelig slurvete forbi, men rettspraksis på denne tidsperioden er kanskje ikke Margits sterkeste kort tror jeg nok. Jeg synes likevel det kunne blitt strukket ut mer, vi kunne hørt litt mer om de såkalte vitneforklaringene og så videre. Men det er nå greit nok. Men hva er det jeg hører? Etter Tengels beklagelse at ånder ikke kan gjøre noe fysisk på kirkegården i boken Ravnens Vinger kan brått Ulvhedin flytte lysestaker for å bevise at de er der! Men kjære vene da? Siden når kan åndene berøre noe fysisk likevel? Om Ulvhedin kan flytte lysestaker burde Tengel og Sol kunnet flytte en slå i tidligere bok!
Det er desverre en av de dårligere bøkene i serien i mine øyne. At den først tar seg opp i den siste fjerdedelen er ikke et pluss. I tillegg slutter boka ekstremt brått, som om den er klippet av, og jeg liker ikke slike avslutninger. Ingenting om hvorvidt de finner frem og får gården, foruten et hint fra en ånd som ser inn i fremtiden, ingenting i det hele tatt og det gjør begynnelsen av neste bok temmelig abrupt i mine øyne. Jeg har i alle fall lykkes å slite meg gjennom den, den var en nødvendig bok, ikke en fyllnadsbok men den føles som en fyllnadsbok tross alt. Nei, definitivt ikke Margits sterkeste bok.